Det hender at jeg gir lyd fra meg når jeg er ute i hagen, eller inne og passer på. Jeg er stor og kraftig, og stemmen er likeså. Det kan høres litt skummelt ut, men jeg mener det ikke. Jeg er bare en stor hund med et stort hjerte og en stor stemme. Dessuten er jeg vakthund, og det ligger i genene at jeg skal passe flokken min og reviret mitt. Hvis menneskene bare hadde vært i stand til å lukte hvor jeg har markert, og respektert det , så hadde det ikke vært noe problem. Men neida, de skal gå rett forbi huset jeg bor i, bare fordi det går en tursti der. Og da får de værsågod finne seg i at jeg passer på 
Men når adferden min ikke er dominert av vaktgenet, er jeg bare snill og leken. Og da leker jeg med store og små hunder, hannhunder og tisper, og det meste er bare gøy. Det hender at små hunder er redd meg bare fordi jeg er så stor og svart, men skjønner de ikke at jeg er snill da? Jeg skjønner at ikke alle mennesker kan lese humøret mitt og se at jeg er snill, men hunder som ikke skjønner det må jo ha mistet noen instinkter eller mangle sosial trening med andre hunder. Kanskje de tror de er mennesker?
Menneskehunder, de er kjedelige de, nesten like kjedelige som katter. Men det er jo gøy å jage en katt da, men det er så sjelden at jeg får lov. Sjefen er nemlig streng, veldig streng. Også kjenner han meg så godt at han ofte skjønner når jeg har tenkt å finne på noe. Kjedelig!!
Men jeg tar igjen. Jeg snorker og lager pipelyder. Det irriterer vettet av sjefen. Matmor også. Og plutselig har jeg litt kontroll, selv om de sender meg på plassen min og lukker døren når de blir lei.
Voff voff!
